Disclosure

På Roskilde savner jeg en type surkålpoet. Savner rett og slett Elling litt. For vi omgis av poesi, men som de vakreste rosene i tornekrattet finner vi de yndigste ordene mellom hatefulle skriblerier og en generelt nedtagget vegg. En dovegg. «Smile now, cry later.» Regnet som pisker oss forsiktig på kinnet mens vi navigerer oss mellom menneskene, eller hindringene, på vei fra en konsert til en annen. Ordene er med oss. Vi smiler. Vi er tross alt på festival! På Roskilde er alle eksperter. Håndverkere, og kanskje minst overraskende også landbrukseksperter. Eskild ser jeg er mindre entusiastisk enn smilet jeg putter opp. Jeg er ikke så glad i regn, på festival, på et jorde. Jeg er det bare ikke. «Når det regner, så trekker pisset ned i bakken.» Eskild er en trollmann, og han trollbinder med ordene. Jeg smiler mer.

På scenen får jeg øye på to karer. Ikke av de eldste på sletta. De har publikum i sin hule hånd. Og vi snakker en folkemasse. Hele sletta er full, fra ende til annen. Den ene låten etter den andre. Alle danser. Drikker. Ler. Skåler. Smiler. Jeg tror alle har lest doveggpoetens ord. White Noise, Latch, You and Me, låtene sprenger stemningsskalaen. De spiller feilfritt, så fritt for feil som man får det på konsert.

Den som smiler mest, ler vel også best. Og med en endorfinboost på tampen av dagen kan vi melde om at Disclosure får oss til å vugge, hoppe, danse, le, og synge med. Ingen tvil om at dette var en minneverdig opplevelse.