Kvelertak

Det står en mann med en uglemaske foran meg. Gitarriff.  Galskapen brer seg.  Det er en merkelig situasjon. Tidligere denne uken har jeg utfordret megselv musikkmessig. Det er litt av en ilddåp. Nok om fordomsinfernoet, la oss heller snakke om kvelertak. For å si noe fornuftig kjøper jeg to øl. En til meg. En til fyren som bare måtte bli intervjuobjektet mitt. Ikledd det norske flagget blir jeg og Sven Harald Nielsen stående i en dyp samtale. Så dyp som en alkholtynget stund, samt lydnivået og de generelle utfordringene som foreligger når man kjører et intervju på konsert. Jeg vil ha innsikt,  et innpass. For selv om jeg ikke er musikalsk på samme side som hard rock kara på scenen. Så liker jeg musikken. Musikken er utrolig bra. Men growlingen er intens. Og det lille jeg fikk sett av Mjød på YouTube i minuttene før konserten sa sitt. 

«Jeg liker dem vel mest fordi de spiller STEIN HARDT,» mellomrom for å understreke tyngden i musikken. Hørte dem første gangen og tenkte, endelig får Norge enda et Dimmu Borger-type band. Nielsen tar en slurk til av ølen. Jeg rusler videre.

Konserten er en opplevelse i seg selv. Menneskene. Publikummet. Engasjementet. Alt her er mye på en gang. På en positiv måte. Jeg er vant til å høre og forstå teksten på konsert. Som en mann av sånn passe mange ord så er det det som appellerer til meg. Musikkmessig. Tekstene. Rock, pop,rap you name it. Svak for god musikk riktignok. Så her er det ikke slam dunk for min del. Men jeg må innrømme at det her er utrolig fett. Rockere er noe fotografene jeg jobber med elsker å ta bilder av. For de gir ekstremt mye. Det er utrolig intense shows. Og det er noe Kvelertak absolutt leverer. De underholder om man får si det sånn. Er det en konsert jeg har grugledet meg til å dekke, var det nok denne. Men jeg skal helt ærlig innrømme at opplevelsen var perfekt. Musikkmessig klarte jeg ikke alltid å skille låtene fra hverandre. Klisje, kanskje, men det spiller ingen rolle. Hadde det vært viktigst kunne jeg hørt på ipoden. Det showet kara leverer er helt utrolig. Det blir ikke siste gang jeg ser Kvelertak!

Rihanna

Hun er så vidt annonsert. Med 12 minutters margin. Det er et langt og vondt år hva tidsperspektiv angår her på Roskilde. For her hviler man, til det ytterst nødvendige, utsetter å reise seg. Drikke sittende fører til en høyere stemning er det jeg prøver å formidle kjøre leser. Folkehavet vi skuer ut over her vi står trengt opp etter veggen på den motsatte siden av scenen. Vi har fylt hver kvadratcm av plassen. Med tomme ølbokser, sneiper av alle lukter, av mennesker horisontalt og vertikalt. 

La meg tegne et bilde. Bravehart. Med alle fanene i været. Kompanier av mennesker, uorganisert i en klynge. En av de mest massive, bredest dekkende slagene altså. Alle er heltente. Alle er her for å høre dama fra Barbados svingende over scenen, mer forførende  enn tekstene. Der slutter flåseriet. Foran meg står en middelaldrende mann. Med call of duty strukket over vommen i en junior tskjorte som holder alt den orker. Må ikke slippe taket. Han grer håret rundt månen. Jeg har en lav, feit Hulk Hogan foran meg. Det er Roskilde folkens. 

Alvoret kan begynne. Hun kan underholde oss. Hun leker med oss gjennom hele konserten. Hun er den eneste som ikke går på presist. Og hun er vel fashionably late. Det er voldsomt. For hun holder det gående. Ikke med showet. Venteleken. Som hun, eller han kjipe som ruger på meldingene. Den som veit, veit. 

Rapper seg gjennom første låte. Baseballignende drakt. Poison. 14

-Dere er det Sykeste publikummet. Noensinne-. Hun eier oss. Bassen faller tungt. Ratchet er ordet. Eller roskildehet, ydmykt komponert. Det tar helt av her. Hogan svinger seg smått forførende, tolkningsfrihet.  Pausene som tidvis fremstår som meningsløse, i etterpåklokskapens navn enda mer så, det er begravd stridsøks. Hun leverte, litt over tiden, litt under pari. Kjente låter, ny vri, litt dubstep her og der. Fett lysshow. Hvem gråter vel over spilt melk?

Et fullsatt Roskilde kjører opp et høyere støynivå. Overdøver Barbadosinna med å synge hele Umberella, Ella til annen. Hun må dra på smilebåndet. Det er vel å forvente. Roskilde.  Sykeste konserten. Alle er fornøyde. Hogan trampeklapper. All of the lights kommer på, laserkankoner og lyskastere går i  turbomodus. We fell In love In a hopeless place. Haha. Roskilde knuser mange hjerter. Ingen fler enn ikveld. 

You all out here are Diamonds. Rihanna. 

Truls Heggero

Teltet over scenen ruger ikke høyt over torva. Men stemningen er høy. Av typen der alle kjenner alle. Man er sammen med gode venner. Alle i publikum er venner. Det er en stor intimkonsert. Teltet er fylt av blide fjes. Something Sally spiller opp. Falsettkongen av Norge byr opp til dans. Alle danser. Vilt eller vuggende. Det er en varm dag på Roskilde. På sletta er det varmerekord. I teltet er det varmere.

Den ene låta tar den andre. Det er et musikalsk sett som tar oss gjennom Truls' musikalske talent. Guiden er lommekjent. Det er trygt, det er den typen varme jeg snakker om. Gitarspillende er det enda mer forførende. Backupbandet kan det med å underholde. Visuelt og musikalsk. Den store mannen på scenen har en karaktertyngde som bretter seg utover publikum, tone for tone. Aldri har falsett-sang vært mer velkomment, noe sted vil jeg si! 

Si ifra om jeg skal snakke norsk eller engelsk a! Truls. Kompis. Han styrer denne greia. 

Trampeklapp i et telt. En spesiell vibe like unik som forestillingen, konserten, opplevelsen. Strippet for lysshow av laserkankondimensjoner, men en tilstedeværelse av det generøse slaget. Truls er gavmild. Byr på seg selv. Gir med begge henda, alle på scenen byr på. Og publikum vinner. Vi vinner, gjennom den ene uhørte låten etter den andre. 

Truls tar et kne. Etter en slurk vin, ikke tynget av alkoholen, men som et resultat av energien som flommer ut. Denne, alle sanger går ut til jentene  det er ikke rart han tar en hvileskjær og synger knelende. Det er mange Venusgudinner her. 

Karpe kommer på scenen. Energien stiger noen hakk. Plutselig er det tre brødre på scenen. Sidestilte. Her skinner ingen stjerner klarere, alle glimter til og leverer!

"Jeg må innrømme at jeg har vært litt nervøs for å spille for alle dere her idag." Ærefrykten merkes, den er gjensidig. Publikum og artist nyter hverandres selskap. Vi litt mer enn han. For låtene kommer på løpende bånd, og vi kan ikke gjøre annet enn å bøye oss i støvet, eller grusen. Mannen er musikalsk begavet.  At Truls er noe alle lesere burde merke seg er en underdrivelse. "Jeg veksler litt mellom falsett og en litt dypere tone, dere må se hva jeg kan mer enn bare de lyse tonene. " Mannen leverer! Les mer om konserten og det Truls hadde å si backstage etter konserten etterpå i #RoskildeNor 

Høyere enn drager

Det var en gang det var et par som startet et band. På jakt etter det perfekte bandnavnet, satt de å hørte på musikk. Ut i tredje setning av Elton Johns klassiker ”Rocket man”  kom svaret. ”And i’m gonna be high as a kite.” Det klinget. Highasakite.

- Vi føler musikken vår er litt euforisk. Det er i ettertid at vi har skjønt at navnet vårt også er slang for å bli høy, ler trommis Trond Bersu.

I starten var de bare en duo med Trond og Ingrid Håvik (vokalist), så ble de en trio da de rekrutterte produsent Øystein Skar for å fullføre sin musikalske visjon med synth. Og slik fortsatte det når de vervet Marte Eberson (synth) og Kristoffer Lo (gitar, percussion og flugabone). Når de var fem, var de fullført.

Highasakite er et band med et sterkt bånd og samhold som holder bandet på rett spor. Et bånd sterkere enn ung kjærlighet. For forholdet ble over mellom grunnleggerne Ingrid og Trond, men bandet bestod.

Backstage på Roskildefestivalens Pavillion-scene finner vi hele bandet etter et fantastisk show foran et fullt telt 14.00 på dagen. Bare oppmøte, ”så tidlig”, er imponerende. De er fornøyde. For Highasakite er det ingen ny følelse å stå foran et utenlandsk publikum. De har vært på turné i USA og spilt i mange andre land før. Timeplanen er hektisk, og dessverre rekker ikke alle bandmedlemmene å la seg intervjue. Halve bandet forsvinner og nå sitter vi igjen med guttene i bandet. Gutta krutt. De blir igjen for å oppleve Roskilde.

Trommis Trond Bersu som var med å starte bandet, og deres nyeste og siste medlem Kristoffer Lo tar oss med til et hjørnet de kaller "pressehjørnet". Vi er ikke de første som får intervjue de idag. Og her starter samtalen vår om deres fortid, nåtid og fremtid. 

Les mer om bandet i RoskildeNor i Oktober.

Karpe Diem - Roskilde 2013

Vi er alle norske. Akkurat like norske. Alle sammen.Men som i regnbuens mange farger, er det hele skalaen, på palletten, som er spredt rundt foran scenen på Roskilde. Redaksjonen, og favorittartistene til de fremmøtte. Den hjemmekjære følelsen av å høre norske stemmer på utenlandsferie.Riktignok har vi ikke reist langt. Men følelsen av det vakre språket er der like fult. Det skal ikke levnes noen tvil. Chirag og Magdi er de beste vennene jeg ikke hadde. Da jeg har tenkt mitt, og tenkt mye med. De har alltid vært der. Så jeg må vel gjøre det klart at dette ikke blir av det kritiske slaget reportasje.

Det er ikke for å tråkke noen på tærne. Men en høyreist, smått mer muskuløs inder, og en hakket grovere araber med skarre «R»er ikke av det mest iøyefallende i verden. Kanskje det er derfor de har rukket å ta alle trinnene på vei opp trappa, mot den statusen de har nå, det talentet de viser på hver eneste låt,  hver skive,det faktum at de solgte ut Oslo Spektrum som de første norske rapperne. Eller til å bli booka til Roskilde. Tankene er mange for de tankefulle.

Asbjørn Slettemark annonserer. 

Marius, som den live dj'n heter. Liveste, som idet engelske ordet fornorsket. Dj'n drar opp stemninga. Sola har varmet og hodene er sløve.  Stemninga skyter i været. Noen sang nasjonalsangen før konserten. Kleint. Det er Roskilde. Så roskildehet fikk en norsk vri i dag. 

Dette er Dj en som heter Marius. Something Sally. Vi er Karpe Diem. Dette er vår guttedrøm. Kors på halsen, mor og far idøden,  ti kniver i hjertet. 

En kamerat fortalte meg at på Roskildes siste dag har to potensielle scenarioer, sier Magdi. At alle gir alt de har, eller.Nei,  Det andre er ikke nødvendig å nevne. Her klikker det fullstendig. Du kan skylde på meg, du vet jeg tar det. Det betyr mye idag. For her skal de ha honnør mer enn noe annet.  Sminke. Gutta lever.  

Spis din syvende Sans. Harde menn gråter,litt i alle fall. Så tar Chirag opp en fan på scenen. Hun får synge. Mellom å skjelve som et aspeløv og en og annen betryggende klem fra Magdi gjør hun stas på sangen. Alle på scenen idag har gitt av seg selv, gitt alt. Konserten er er en energikavalkade. Den er ikke ferdig når scenelysene skrus av. Den er med i hjertet til alle som var tilstede. Det ugunstige tidspunktet har alle glemt forlengst. For et av Norges største band er det en ukjent situasjon å være på festivalplakaten med minst skrift. Som med så mye annet som finner veien ned på blokka til Magdi, ble det låt av det. Du er på Roskilde nå, ikke tro du er no. Låtene sklir over i hverandre. Det er utrolig behagelig å være på konsert idag.Truls Heggero leverer sterkt på en av de mange kjærlighteslåtene. 

Magdi forteller. Vi har hatt Lyst til å dra på Roskilde i 10 år. Så lenge har de venta på å få komme hit. Den som venter pånoe godt sier dem. Jeg har sagt nok. De er vakre på innsiden disse kjekkasene. Hvorvidt alle er like gira som jenta på scenen er et spørsmål av typen retorisk. For her er alle i ekstase. 

Dette er er det ærligste jeg har skrevet, det må nesten bli sånn i en sådan stund. Manbir aka Money er enig! Dette var heltklikka. Ærlig. 

Roskildestyle part IIIII

Solen skinner, folk smiler, og antrekkene reflekterer sinnstemningen. En variasjon av klær som stopper ved knærne, overdeler uten armer, og en mild rus har lagt seg over Roskildefestivalen. Og med det presenterer vi festivalmotens del fem.

 

 

 

 

Foto: Christian Bastiansen

When in Rome, do as the Romans.

Eller. På Roskilde, gjør som Turbojugend. Det er vel mest sånn det blir for min del. Turboneger forbinder jeg med mannen som foreviget strofene «sekstifemkilo jeg skal dø tung, fordi jeg er fortsatt gammel nok til å dø ung.» Det skjer fra tid til annen at assosiasjonene spiller deg et puss. Så nå må jeg bare omstille meg litt lynkjapt. Blanke ark og fargestiftene kommer hendig til idet karene med ansiktsmaling og pondus tar scenen. De sammenfoldede hendene tatovert på trommisens hals faller i god jord. Publikums hender er enten i været eller applauderende. Seltzer har aldri vært mer sjarmerende. Selv ikke etter de mest ironiske sleivsparkene har jeg likt denne fyren bedre.

Mikrofonen er blitt rosa. 

Brytningen mellom det autoritære antrekket. Den matcho stilen, og den rosa leppestifen, det er et merkelig sted, men det er noe Roskilde over det. Alt er innafor på slettene denne uka. Så jeg tillater meg å bære skjegget mitt en ørlitengrad stoltere. For her konnoterer store skjegg lite politisk, men desto mer av den småville, ‘mann-mot-natur’ tilstanden vi er i. Det er kontrastene som gjør seg gjeldene her idag. Som gitaristen som drar på den ene soloen etter den andre og målbinder et ellers måpende publikum. Paranoia, eller alkoholtilslørte menn og piker, ingen vet. Zombiene nikker til basstromma, drikker seg gjennom solo på solo, og skåler til Tony Sylvesters merkelig fascinerende stemme. Turboneger betyr plutselig mer. Vi hørs igjen! Konserten er blant de lengste på Roskilde så langt, altså valuta for penga. Settet varte ca.1,5time.

Les mer om det selveste Asbjørn Slettemark hadde å si i #RoskildeNor senere i høst!

Foto: Christian Bastiansen